Jeg er meg og du er deg, men hvem er jeg?

Hva betyr det at jeg er meg? For hvem er ”meg” egentlig? Jeg er meg, men du kaller også deg for meg. Vi er alle meg. Noen ganger er det godt å vite at jeg er noe mer enn bare meg. Vi er alle mer enn bare deg og meg, vi er ”meg selv”
Heldigvis har vi fått navn som skal rydde opp i dette rotet av jeg, meg, deg og meg selv. Jeg har fått et navn, som er mitt, og du har fått et navn som er ditt. Men, viss mitt navn, helt tilfeldig er det samme som ditt navn, hvem av oss er da meg?

Jeg er meg selv. Meg selv, det er meg. Men er jeg alltid meg selv? Avogtil kommer vi med unnskyldningen: ”Jeg var ikke helt meg selv.” Men viss du ikke er deg selv hvem er du da? Du er ikke meg, for jeg er meg, i alle fall var det dét jeg trodde. Er det mulig å være en annen en seg selv? Avogtil syns jeg du er kul, søt, grei og snill, og jeg prøver å være mer som deg. Men selv om jeg gjør som deg er jeg fremdeles meg, er jeg ikke?

Er det utseendet mitt som gjør at jeg er meg? For hva med eneggede tvillinger da? De skal jo være speilbilder av seg selv, er de seg selv som en del av en enhet? Eller er de begge seg selv, hver for seg? Tvillinger som har mistet den andre tvillingen sier ofte at de føler at de har mistet en bit av seg selv. Er det slik det føles, viss jeg er en del av deg og du en del av meg?
Men, hva del av kroppen min er det som gjør meg til meg? For det må da være en del av kroppen min som gjør meg til meg? Mange deler av kroppen min er jo deler som jeg har arvet fra farmor, eller pappa, deler som har tilhørt noen andre før meg, er de da like fullt mine, fordi de sitter på min kropp, i mitt ansikt?


Men, viss jeg da en gang gifter meg, hva skjer da? Hvem blir jeg da? I bryllup sier presten ofte at nå blir dere to ett. Men hva vil det si da? At jeg ikke lenger er meg og at du ikke lenger er deg, men at vi er vi fra nå av? Skal en bare slutte å si jeg om seg selv? For er en ikke lenger seg selv? Er en bare oss selv fra nå av? Hver eneste gang du mener noe på jobben der ektemaken din ikke er, skal du si: Vi mener dette? Og hva om ektemaken din ikke mener dette, og dere krangler, skal dere da stå på hver sin side og brøle til hverandre: ”Vi vil ikke dette, vi er ikke enige i det vi sa nå!”
Men viss en da blir skilt, og en skal dele opp ”vi”. Blir en da delt opp slik at jeg er like mye jeg som jeg var før jeg giftet meg eller er jeg da også litt deg?

Avogtil kan det være vanskelig å vite hvor grensa mellom deg og meg går, hva er det egentlig som skiller oss? Viss jeg hele tiden gjør som deg, er jeg fortsatt meg eller er jeg bare en kopi av deg? Er en alltid seg selv uansett hvor langt inne jeg gjemmer denne ”meg selv”? Er jeg meg selv, selv om det er så lenge siden det er så lenge siden jeg har vært meg selv at jeg har glemt hvem den egentlige meg var?

Innerst inne er det vel bare jeg selv som kan svare på hvem jeg er. Jeg er meg selv og det er meg. Mine tanker, meninger og interesser gjør meg til meg. Vi skaper oss sjølve slik som vi vil være. Og om jeg er meg, og du er deg, så er vel alt slik som det burde være.

Inspirasjon

Av og til kommer det noe over meg slik at eg blir berre maks inspirert.

Eg har ofte tenkt når eg har sett flott natur: Eg kunne ønskje eg var ein malar som kunne feste alt dette vakre på eit lærett. Desverre har den kunstneriske arva ikkje blitt likt fordelt i slekta og eg eig verkeleg ikkje kreativ sans når det gjeld maling og handarbeid.

Men ein ting begynner eg å kunne, og det er foto. Tenkte eg ville dele nokre av bileta eg tok i haust då eg var ute på oppdagelsestur i skogen nedanfor oss...

Skogen kan være eventyrleg i blandt og det er spanande når eg avogtil klarar å fange den stemninga i biletet. Avogtil kan eg ikkje sjå eventyret og stemninga med ein gong. Men når eg byrjar å redigere, kjem den fram, litt etter litt.

Det går ein liten smal sti utifrå den vanlege turstien. Dei ferraste har vel lagt merke til han. Men det har eg, og i fleire år har eg lurt på kvar den gjekk. Ein dag bestemde eg meg for å ta med meg kameraet mitt og utforske den elskede skogen min frå ein litt annan vinkel enn vanleg.

Eg fant ein vakker blome..

Eg var ikkje komen langt frå hovedstien før eg traff på dette gjerdet. Men er ein på eventyr, så er ein på eventyr, og da let ein seg ikkje stoppe så lett. Eg kraup under.

Her var fantastisk haustver.

Ein sopp fant eg og.

Eg fulgte ikkje stien heilt til enden, eg fant ut at eg må ha fleire oppdagelsesturar hit ned, og ta fleire bileter, så eg snudde, og begynnte å sykle heim igjen. Men eg kom ikkje så langt før eg måtte legge frå meg sykkelen og ta fram kameraet igjen. For dette var flott! Kanskje du blir med neste gong?

Bare ein liten tanke

Susanne Sundfør – Ingen Vinner Frem Til Den Evige R
Har du hørt denne salmen før?(viss du har spotify kan du trykke på linken å høre den der)
Det har eg aldri før no i , men av eineller anna grunn minner den meg veldig om Mormor. Den er så sår og kraftig på samme tid, det blei veldig sterkt. Eg trur også måten ho syng denne på gjer at det blir så sterkt.

Gudsfrykt med nøysomhet var orda presten brukte for å beskrive mormor i begravinga hennar.

hmm nøysomhet var ett litt vansklig ord.. Men då eg søkte det opp på google fekk eg dette svaret:

1 TIM 6:6-12
Ja, gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning! ⁷ For vi hadde ikke noe med oss inn i verden, og det er klart at vi heller ikke kan ta noe med oss herfra. ⁸ Har vi mat og klær, skal vi la oss nøye med det. ⁹ Men de som vil bli rike, faller i fristelser og snarer og mange slags dumme og skadelige lyster, som senker menneskene ned i undergang og fortapelse. ¹⁰ For pengekjærhet er en rot til alt ondt. I sin lyst etter penger har noen faret vill i troen og har gjennomboret seg selv med mange piner. ¹¹ Men du, Guds menneske, fly bort fra alt dette! Og jag etter rettferdighet, gudsfrykt, tro, kjærlighet, tålmodighet og mildhet. ¹² Strid troens gode strid! Grip det evige liv som du ble kalt til - du som og har avlagt den gode bekjennelse for mange vitner!

Eg trur vi unge kristene i dag har mykje å lære av denne generasjonen som no dør ut. Dei nøyde seg med det dei hadde og det dei hadde det delte dei med Gud, menigheten og dei dei hadde kjær. Dei hadde kanskje mange gammeldagse syn på mykje men vi må ikkje forkaste alt dei stod for. I dag tenker mange av oss unge kva Gud kan gjere for oss. Og det er vel og bra, Gud kan gje oss mykje godt. Men eg trur spørsmålet heller er; kva kan vi gjere for Gud? Vi blir så opptatt av at Gud og Jesus er "kompis" at vi glemmer at Gud er like heilag i dag som den gongen Moses fekk beskjed om å ta av seg skoa (sandalane) .

Krav del 2

Gud set ingen krav. Ingen krav utenom at du må tru på han for å bli frelst. Eg kan synge så falskt eg berre klarar og han vil fortsette å elske meg. Er ikkje det litt fint? Eg treng ikkje å bekymre meg om karakterane mine når eg står framfor gud, og ikkje om sminka mi er fin nok. I Gud øyne er eg perfekt.

Alle krav som blir satt, alle krav som vart satt av Gud, dei er borte. Berre fordi Gud elska meg og sendte sin søn for å dø på korset.

Eg trur ikkje vi heilt skjønnar kor stort og vondt det må være for Gud å sjå sin eigen son døy, å sende sin eigen son i døden. Vi tar litt for lett for det trur eg. " Gud sendte sin einborne son til jorda for å døy... HÆ?? For å døy?! " Slik tenkjer eg i allefall ofte på det, eg gløymer kor vondt det er å miste nokon du er glad i.  For det var ikkje eit lite offer Jesus og Gud gjorde på korset....

Og med korset forsvant alle krav....

Krav

Setter du krav til deg sjølv? Har du mål du vil oppnå? Kor langt går du for å nå desse måla?
Eg sett krav til meg sjølv, høge krav. Det er vel noko vi alle gjer til ein viss grad er det ikkje?
Og viss ikkje du sett dei krava er det iallefall andre som sørger for å sette dei krava for deg.
Det er krav heile tida, over alt. Det er krav til karakterar, det er krav til drikking, krav til sex, krav til skjønnheit. Også vidare også vidare....

Eg sett krav til meg sjølv når det gjeld song. For eg veit eg kan synge bra, og når eg ikkje får det heilt til. Når det ikkje blir bra nok, når det ikkje blir fint nok, når det ikkje reint nok. Då blir eg skuffa. Skuffa over meg sjølv, skuffa over at eg ikkje klarar å bevise at eg klarar det, sjølv om songen er kjempevanskeleg. Du kjenner kanskje til følelsen at du ikkje meistrar noko?

Det er ingen god følelse. Men det veit du. Gjer du ikkje?

Eg føler ofte at eg har noko å bevise når det gjeld song. Kanskje fordi eg brenn så mykje for songen? Alltid når eg får ein ny solo føler eg at eg må bevise ett eller anna for nokon. Bevise at eg klarar det, bevise at eg kan det, bevise at eg er flink.  Fordi eg veit at eg kan klare det, eg veit at eg er flink nok.